En guide til fotballmusikk

Akkurat i tide til VM dykker vi ned i de uforglemmelige øyeblikkene der fotball og musikk har funnet hverandre – fra tribuneklassikere til låttekster som har udødeliggjort spillere.

Det var på tribunene at fotball og musikk først møttes. Helt siden slutten av 1800-tallet i England har fansen uttrykt seg kollektivt gjennom sang. Felles for sangene som slår an er et helt avgjørende element – en fengende melodi. Teksten kan være ny, men melodiene er hentet fra topplistene eller klassiske folkeviser. Akkurat som de største hitlåtene, blir de beste tribunesangene hørt verden rundt. The White Stripes’ «Seven Nation Army» ble opprinnelig gjort om til en kampsang av fansen til det belgiske laget Club Brugge, før fansen til AS Roma tok den med seg til Italia i 2006. Da Italia vant VM den sommeren, skrålte hele nasjonen ordløst med på gitarriffet. Siden den gang har den blitt så stor at den ikke lenger er en White Stripes-låt, men en fotballåt.

I forkant av store internasjonale mesterskap bestiller mange land en offisiell kampsang – men noen ganger er det låter uten tilknytning til fotballforbundet som fanger stemningen i en nasjon. Tenk på «Three Lions», som med patos i bøtter og spann og håp mot alle odds erklærte at fotballen skulle «komme hjem» til England i 1996 (og annethvert år siden). Det beste moderne eksempelet på en bestilt megasuksess er Shakiras «Waka Waka (This Time for Africa)» – FIFAs offisielle VM-låt i 2010 som ble en av Shakiras signaturlåter, med en afropop-rytme som begynte å leve sitt eget liv. Ikke rart at FIFA har vendt seg til henne igjen for en ny VM-låt i 2026 – denne gang slår hun seg sammen med Burna Boy på «Dai Dai».

Å bli namedroppet i rap har blitt et hederstegn. En generasjon britiske raphelter anført av Stormzy, Dave og AJ Tracey gir sjelden slipp på sjansen til et åpent mål når de skal hylle fotballens ypperste gjennom låttekstene sine. Ellers har tidenes beste spillere – Lionel Messi og Cristiano Ronaldo – blitt foreviget av Bad Bunny, Kendrick Lamar og Drake. Didier Drogba inspirerte Afro Bs virale afrobeats/rap-crossoverhit «Drogba (Joanna)», Berlins Luciano ytet Algeries kaptein Riyad Mahrez en tributt på «Roli», mens den franske rapperen Sneazzy priste landsmannen Zinedine Zidane på «Skurt Cobain». Og utenfor rap-sjangeren må vi også nevne den irske country-popstjernen CMAT. Hvem valgte hun da hun trengte et eksempel på en skallet person? Nemlig Bayern München-treneren Vincent Kompany, i en låt fra 2023 med samme navn.

Noen spillere er kanskje sultne på mer kreativ utfoldelse enn det trenerens disiplinerte taktikk tillater, tar steget og lager sin egen musikk. Det kan være en kort avstikker fra fotballen – den nederlandske legenden Ruud Gullit fulgte for eksempel aldri opp reggae-pop-singelen sin fra 1984, «Not the Dancing Kind» – men andre har bygget mer langvarige musikkarrierer. Portugal håper nok at Rafael Leão kan ta med seg selvtilliten som oser fra rapprosjektene hans i WAY 45 til verdensmesterskapet, mens Nederland håper på det samme fra sin egen magiske spiss og rapper, Memphis Depay. Den mest vellykkede overgangen fra stadion til studio tilhører imidlertid den tidligere juniorkeeperen for Real Madrid, Julio Iglesias, som grunnet skade ga opp fotballkarrieren til fordel for musikken – for så å selge over 250 millioner album.

Mens supportersanger oppstår og vokser organisk, er målsangen vanligvis mer forhåndsbestemt. Høyttaleranleggene på stadioner verden over pumper ut vidt forskjellige jublende låter, fra can-can (Bayern München) til Blurs «Song 2» (Juventus og Frankrike, blant andre) og Real Madrids spesialbestilte og typisk bombastiske «Hala Madrid …y nada más». Dette er låter som fremkaller den typen umiddelbar eufori som bare kan avbrytes av en VAR-sjekk. Til VM i 2022 ba FIFA de deltakende nasjonene om å velge sin egen målsang. England, Polen og Sveits valgte alle samme låt: Galas italienske eurodance-klassiker «Freed From Desire». Det var et trygt valg, siden den allerede var blitt adoptert som en populær tribunesang – og et bevis på at fotballens mest ekte musikalske øyeblikk kommer, som alltid, fra fansen selv.